Å regne med greip

Når skoa surkler og tåka henger tungt over skuldrene. Når man glemmer å puste med magen og ender opp med alt for mye luft i halsen og pipestemme. Når blikket er alt annet enn fritt, når ryggen krummer seg over dørstokken og når ting ikke henger på greip, selv om man strengt tatt ikke vet hva en greip er. Hadde det enda vært ei grein, eller en grimase eller en knagg i klesskapet til å henge jakken på. Da kunne man nikket anerkjennende og snakket om stolrygger som faller av eller når bildene detter ned fra veggen fordi det viste seg at man hadde gipsvegg og ikke hadde brukt gipsskruer, men treskruer, som om om veggen var av tre, noe den selvfølgelig ikke var mens de berømmelige gipsskruene lå helt nederst i verktøysskrinet man aldri hadde skaffet seg. Man kunne snakket om stillheten i regnet, om musklene som brant i oppoverbakke og om dampen i nakken og hendene dine når jeg gikk og om evnen til å sitte stille. Helt stille. Men det gjør vi altså ikke. Vi snakker om greiper og hverdager og det er ikke godt å vite hva man skal ta seg til. Derfor så hender det vi faller litt utenfor. Litt på sida liksom, mens vi holder pusten, som om vi ligger i en grøftekant og prøver å sette den ene foten foran den andre. Vi snakker med musikk og hvisker om de viktige tingene og så spør vi oss selv om hvorfor vi velger å hviske om det viktige, bare for å rope om det som ikke betyr noe, men kanskje er det viktig det og. Å rope og hviske om hverandre. Falle litt og kjenne etter. Vokse litt og bli til noe man ikke visste at man kunne bli. Og det er faktisk noe av det beste som er.

Se meg

Han spør meg hvor jeg kommer i fra. Om jeg skal være her lenge og om jeg kanskje har vært i Billund før? Jeg nikker og legger ut på det jeg tror er forståelig kvasidansk, om bilferier til Danmark, om bilferiehumor blandet med baksetehumor og om han kanskje har vært i Norge før? Det skal vise seg at min nye venn taxisjåføren ikke forstår et eneste ord av min såkalte kvasidansk. Enten det, eller så fant han plutselig ut at det var en god ide å skru opp lyden på radioen, akkurat i det jeg skal til å dramatisere typisk bilsetehumor etter seks timers bilkjøring i ett strekk. Etter det sitter vi i stillhet. Lenge. Og enda litt lengre mens dansk radio slår seg sammen med tyske slagers. Og akkurat i det jeg skal til å bryte sammen og ytre min frustrasjon over at det danske landskapet som aldri slutter, men fortsetter flatt framover i all evighet, så slår min gamle venn taxisjåføren ut med hendene. Han slipper rattet og slår ut med begge hendene og i et lite øyeblikk er jeg mer i panikk for det faktum at vi ligger i godt og vel 100 på motorveien og min, noe ustabile taxivenn, finner det for godt å slippe rattet framfor den tyngende stillheta som for litt siden rådde vår bil. Men så tar han fatt i rattet og det er først nå jeg ser at han er blank i øynene. At den store danske sjåføren er blank i øynene mens han rister på hodet og sier at han skulle jo egentlig bli fotballproff. Han nevner noen lag jeg aldri har hørt før og fortsetter. «Jeg skulle bli noe stort vet du, hadde planer og drømmer og gode utsikter, vet du. Til og med den fineste dama fik jeg kapra (og på dette tidspunktet blunker han til meg, og jeg prøver å smile, men ender nok opp med å le litt for høyt og upassende), men så skada jeg denna», sier han og tar seg til kneet og blir blank i øynene mens han ser stivt på veien igjen. Jeg lurer på om han har tenkt til å slippe rattet igjen, men så fortsetter han. «Og så gikk det bare nedover. Kona bedro meg før jeg fylte førti og unga mine havna uttpå, sier han og spytter på p'en» og så sitter jeg der og nå føler jeg at jeg burde si noe, noe som oppmuntrer eller gjør at han forstår og jeg er til og med nære ved å ta han på kneet og si at det tross alt kunne vært verre, noe jeg strengt vet er verdens største klisje av ei klyse, men nok en gang redder min ustabile taxivenn seg inn igjen. «Men så kommer det sånne som deg i bilen min, som lytter og forstår og det er da jeg kommer på at jeg tross alt er ganske heldig, som har en jobb der jeg møter hyggelige mennesker med gode kollegaer som bryr seg og som tar deg for den du er». Og etter dette er det ikke stille, for ordene bare renner ut av min fine venn og legger seg i grøftekantene på Vilbjerg og jeg skal møte mange hyggelige mennesker på min tur til Danmark. Mennesker som snakker før de tenker, mennesker som skjelver uten grunn, som er for redde til å se sammenhenger og mennesker som skal legge sin sjel på sølvfat om et eneste ønske om å bli sett. Og mens kurset går mot slutten og flyet snur snuten hjem igjen, er det min taxivenn jeg skal tenke på. Hvordan vi av og til legger livene våre i andres, og at jeg angrer på at jeg ikke fortalte at akkurat han gjorde både dagen og dagen min etter det og at livet er for godt til å ikke tro på de gode sjangsene og muligheter og menneskene, sånn som han.

En strek i regninga

Jeg tegner en strek over gulvet. Her og der må jeg gjøre streken på nytt da krittet ikke vil sette seg fast i parketten. Streken strekker seg fra enden av gangen og på tvers over stua. Der stopper den ved stuas yttervegg og jeg reiser meg opp, observererer mitt verk og gnir krittrester på buksa.
I gangen står min kone. Min kone er sur og nå krysser hun armene mens hun dytter leppene fram, som en trut. Hun minner meg om noen når hun står sånn, men jeg kommer ikke på hva det er og sier ingenting.
«Det er ulikt» sier min kone og og hever øynene i en oppoverbue som ikke er en god bue. «Din del er større enn min, dessuten har du et rom innenfor kontoret og det må taes med i beregningen» sier min kone og peker inn i kontoret mitt som for litt siden var endel av vår stue.
Jeg sier at nå er strengt tatt rommet innenfor kontoret, vårt soverom, eller har hun kanskje tenkt til å flytte ut derfra og inn i vinterhagen sin? Det har hun ikke, sier hun, og påpeker at ingen kan sove i en vinterhage da det er en vinterhage og ikke et soverom.
Jeg sier det er det dummeste jeg har hørt også blir vi stående i den stillheten som ikke er noe annet enn påtrengende og kvelende. Alt som eventuelt blir sagt i denne stillhetsperioden er fåfengt. Piggene er ute, tennene knirker og ord blir kastet veggimellom før noen egentlig har tatt seg bryet med å lytte til dem. Jeg ser min egen trøtthet i øynene til min kone og jeg lurer på hvordan vi havnet her.

Vi traff hverandre i ei bakgate. Jeg hadde verden i mine hender, en dressjakke med kamelhår og skulle ta snarveien gjennom det trangeste smauet på bryggen.
Frostregnet hang som spyd langs takrennene og lagde isroser i kinnene. Og så stod hun bare der. Som en figur hentet ut i fra en tegneserie. Med håret til alle kanter, noe som lignet glitter i øynene og en alt for lang ballkjole i rødt. Hun var det vakreste jeg noen gang hadde sett og hun sa jeg lignet en eller annen superdetektiv fra 50-tallet. Når jeg senere skulle glemme hva hun hadde sagt og spurte henne om det, trakk hun bare på skuldrene og sa det var noe hun hadde funnet på.
Men den gang, i frostregnet utenfor en av byens mest lugubre barer og ei gammel utslagsrenne så var jeg verdens lykkeligste mann.

Det tikker i ei klokke et sted også går det i ei dør. Raske skritt i trappene og vann som blir trukket gjennom gamle rør. Den trofaste heisen stoppet i våres og nøkkelen til loftet er det ingen som vet hvor er. Det er lyder vi glemmer om vi ikke lytter lengre og hvis vi slutter å lytte så ser vi heller ikke at bevegelsene endrer menneskene og omvendt.

Min kone og jeg trekker en strek av kritt gjennom stua også flytter vi heller streken noen milimeter til høyre slik at kontoret blir større, stua litt mindre mot at vi deler på soverommet og vedovnen. Det går jo tross alt ikke an å dele en vedovn i to.

Anbefalt lydspor:
Gisle Børge Styve med "Little bird".

La meg si det sånn:
"Things have changed", som de sier i engeland, eller "tino har endra seg" for å si det på godt, gammeldags kvasinynorsk (og hvis setninga virkelig skal komme til nytte, sånn på riktig, så burde ho bli presisert på tydelig, utprega sunnmøredialekt. Med krasse r'er og tydelige konsonanter. Først da forstår man virkelig at noe har skjedd. Noe stort, noe).
Og nå lyver jeg. Det er selvfølgelig ikke jeg som sier det. Det er Bob som sier det, eller strengt tatt så synger han det, på den måten bare Bob kan.
Jeg bare tenker det. Kjenner det på gikta og har det på tunga. Langs grusete veier og snødekte grøftekanter. Tidlige morgener og sene kvelder. Da tenker jeg på det. At noe er i endring, eller noe har endra seg. At ingenting vil bli det samme også legger jeg meg inntil høytalerne og kjenner bassen i magen. Ser bildene fra i fjor og drømmer meg bort. Eller, som Bob sier;

"People are crazy and times are strange
I’m locked in tight, I’m out of range
I used to care, but things have changed"

Et rom uten utsikt.

Jeg har vært her før. I dette rommet, med nakne føtter mot det hvite, skjeve tregulvet foran vinduene. Vinduene, som buer seg helt øverst før veggen plutselig tar over, skyter fart, skrått mot himmelen og skitt i karmene.
Midt i dette rommet har jeg vært før, med ansiktet mot glasset og havet og lukta, lukta av fjære, fregner og sol, enda sola ikke har våknet enda.
Bak meg, i ryggen, henger kunstverk på kunstverk. ”De gjør rommet” sier en og er en viden kjent kunstner med hode i hendene og bryna over pupillene. Med liten skrift og store, abstrakte symboler skal de, kunstverkene, fortelle noe viktig. Noe vi mennesker bør tenke på, vite om og fundere over. Noe eksentrisk, åndelig, altoppslukende.
De står i en klynge rundt den ene, viden kjente kunstneren. Nikker, gjør smale øyne og legger pekefingeren over munnen, som om meningen, den skjulte meningen med kunsten, blir ekstra tydelig om de bare legger fingeren på munnen, forsiktig og rett som en strek. ”Sterkt” sier noen og er seg selv nok. Nikkingen begynner igjen og jeg klarer ikke lengre å skille dem fra hverandre. De lange skjerfene, de firkantede brillene, det store håret, de glatte kinna og rutene, på både de rette og de ikke fult så rette stedene.
Forrige gang, altså gangen før forrige gang, var jeg en av dem. Jeg hadde røde strømper, kniver i orda og mannehat i panna. Jeg var en av dem, jeg visste bedre enn de som trodde de gjorde det og jeg skulle alle steder. Vi trodde på orda og revolusjonen som fulgte, vi hadde pågangsmot i skoa og en verden på tåhev. Vi hadde Dylan i magen og Lennon i nakken og vi sang, med grepa i fingrene og akkordene i banken.
Jeg har vært her før, i dette rommet og den gang var jeg en del av dem.
Men denne gangen er det annerledes. Noe er forandret, alt er forandret. Gulvet er ikke like skjevt og noen har vasket i vinduskarmene. Jeg har vært her før, i dette rommet og jeg har nok en gang kjent sola krype oppover åskammen og neseryggen, men denne gangen er det noe annerledes og jeg forsår jo hva det er.

Det er ikke jeg som eier rommet lengre.

La planken gå, ja la den vandre.

Ei glipe i gardina og egentlig så vet vi ingenting.
Om hendene som slår på tastaturet, om tyngden på skritta og om ropa i gangene. Vi vet ikke om pianoet er ustemt eller om det er meningen at det skal være sånn. Vi vet ikke om smila kommer fra den lille kroken i hjertet eller fra vinden som hyler mellom husveggene. Og er det beina, hode eller er det kanskje stemmene fra tribunen som er avgjørende?
Egentlig så vet vi ingenting og vi vet i alle fall ingenting om hverandre.

Men kan vi gjøre noe med det?
Når verden kupper svingen, hjelper det da med glava under armene og hjelm på hode? Med Primus på loftet og et dusin ved i ovnen? Vet vi mer om hverandre hvis vi safer, eller må vi satse planke?

Med glipe i gardina og ord på tomgang lar jeg hendene falle. Det er ikke sikkert vi kan gjøre noe med det akkurat nå. Men vi kan la sola sleike nakke, la ryggen gå i bue og late som.

Velkommen

Kjære 2009.
Velkommen til verden og jeg skal ikke lyve: Det er en tøff oppgave du har foran deg. 2008 har ikke gjort det lett for deg, ja det er nesten så man skulle tro at 2008 gjorde det vanskelig for deg med vilje og jeg misunner deg ikke. Kriger og finanskrise, sult og global oppvarming. Blodpriser på melkeprodukter, nabokrangler og uvennskap i den EU godkjente sandkassa. Den verdenen som ligger for dine føtter er blitt både veldig stor og veldig liten på en gang mens menneskene i den er både veldig sinte og veldig glade på en gang, alt ettersom hvor i verden de lever, hva de jobber med, hva de åt til frokost og hvilke sko de valgte akkurat den dagen.
Ja, det er nesten så det er vanskelig å finne en rød tråd i det hele, en oppgave jeg overhode ikke misunner deg og det kommer nok ikke til å bli lett. Ikke hele tiden og spesielt ikke i starten.
Det kan jeg bare fortelle deg med en gang, for 2008 gjorde, som sagt, veldig mye ugang og det er som med et nytt år som det er med et regjeringsskifte eller pepperkakehusbygging: når veggene mangler tar det tid å steike nye.
Likevel og på tross, så er det nok veldig mange som er glade for at du nå er kommet. Veldig mange. For eksempel er det ca 192,000 stk som skriver om og er opptatt av solskinn, 16,000 er interessert i pappesker mens det dessverre er en kraftig nedgang i interessen for frimerkesamlinger med sine usle 6,090 stk. Derimot ser vi ei kraftig øking i det som har med menneskerettigheter å gjøre med nesten 312,000 treff og stadig flere ser ut til å like livet om morgenen. Og det er her vi kommer til selve kjernen i det som skal komme til å bli din nye arena. For selv om verdenen ser ut som et særdeles merkelig sted til tider, ja at det rett og slett kan virke som en umulig oppgave å skulle tilfredsstille dem alle, ja både de sinte og de glade og de urettferdige, så er det liksom bare sånn det er. Innimellom. For Livet til de som lever her nå, som har levd her ei god stund og som skal leve her ei god stund til, lever et langt liv. Vi snakker om et kjempelagt liv her, et liv det tar tid å bygge. Eller å bare forstå. Sånn som byen eller en sang, den ble ikke bygd på en dag. Det tok tid. Og kanskje er livet til menneskene like langt som tida det tar å bygge det? Eller kanskje det bare noe man sier, fordi man ikke finner på noe annet å si. Annet enn ”Sånn er livet” eller ”det må no bli likar i morra”. Kanskje og jeg tror ikke det er lett. Det skal liksom ikke være det, men så er det liksom litt fint likevel. Om morgenen, eller om kvelden. Når det snør. Når det snør så mye at lyden av fotspor i snøen forsvinner eller når fuglene kvitrer som galne for å varsle vårens ankomst i januar. Når de små vokser seg større og når de store innser at de aldri blir helt store. Ikke så store som de forrige og så gjør de som de små og aker i akebakken. Når de sure innser at de har vært dumme og sier unnskyld til de som trodde de hadde vært dumme, men ikke var det likevel.Når de regner på klokkeren og feieren får seg en ny feierkost.
Da er det faktisk ganske så fint og jeg sier ikke at det skal være lett. Jeg sier bare at det er sånn livet er og sånn er det å være menneske og sikkert år 2009 også.
Jeg ønsker deg i alle fall lykke til og håper du gjør ditt beste.
Mer kan ingen kreve av deg. Ikke med vilje iallefall.